Lebbes lillafilosofi

Uavhengig om du liker det eller ei, det er Apples uforbeholdne rett til å bestemme hva som skal tillates på deres produkter. Jan Omdahl ved dagbladet.no er uenig i dette. Han kommenterer, i forbindelse med at en satirisk politisk tegner ble luket ut av Apples tjenester, at redaktørene selv må få bestemme hva som er akseptabelt innhold. Med andre ord, at redaktører for ulike medier burde bestemme hva Apple skal tillate på sine produkter og tjenester.

På samme måte som at dagbladet.no selvfølgelig sensurerer vekk det meste av det som kan tenkes å skrives og tegnes (de har selvfølgelig redaksjonelle krav til aktualitet, kvalitet og innhold, som alle andre seriøse nett-aviser), burde selvfølgelig Apple selv få bestemme betingelser for å publisere ting på iTunes AppStore. Man kan selvfølgelig være uenig i Apples betingelser, og på grunnlag av dette velge å ikke publisere redaksjonelt stoff via Apples tjenester. Men man kan ikke kreve noe av Apple.

Samme prinsipp ser vi også Opera og EU bryter, i sin heksejakt etter Microsoft. Microsoft burde selvfølgelig bestemme selv hva slags programmer og tjenester som følger med deres operativsystem. Argumentene går gjerne på ytringsfrihet og konkuranse, men begge eksempler bryter med dette på det groveste. For eksempel klager Omdahl på Apples sensur av innhold, men dette er i FULL TRÅD med ytringsfriheten, den burde jo også inkludere retten til å ikke ytre det man vil.

Opera klager på skjev konkuranse, når kun Internet Explorer følger som standard med på Microsofts operativsystemer, men dette er også i FULL TRÅD med konkuranseprinsippet. Opera kan selvfølgelig når som helst distribuere egne operativsystemer, og der inkludere sin nettleser – på samme måte som Microsoft. At Microsoft er så flinke at de har lagd et operativsystem de fleste velger, forplikter ikke dem til hva slags innhold systemene skal ha. Dette ville vært et brudd på prinsippet om frihet og konkuranse på markedet, prinsippene som i utgangspunktet gjør det mulig å anskaffe seg produkter som operativsystemer og nettlesere.

Vær gjerne kritiske til Apple og Microsoft, men er du uenig i hvordan de fører sin firmapolitikk, så la vær å bruk produktene dems. Vi får håpe at Apples bestemmelser om hva som kan publiseres på deres tjenester ikke fører til et tilsvarende anti-frihetlig juridisk angrep på dem som det Microsoft har opplevd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har prøvd med på VGs valgguide, og den er mildt sagt elendig! Mange av spørsmålene hadde ingen alternativer jeg kunne velge, og noen av spørsmålene var helt irrelevante og meningsløse. Det aller verste var selvfølgelig at DLF ikke er med i valgguiden. Konklusjonen min går ut på at liberalisme som ideologi ikke er representert i denne valgguiden i det heletatt, man finner kun spørsmål og svar man kan svare på med sosialdemokratiske og sosialistiske briller.

Her følger en liten oversikt over de spørsmål jeg var misfornøyd med:

Bør folk få tilbud om aktiv dødshjelp?

Absolutt ikke. Skal man gå rundt og tilby andre mennesker å avlive dem? Høres horribelt ut. Å åpne opp for å legalisere aktiv dødshjelp burde man derimot gjøre.

(Svarte Ja i den tro at spørsmålet er formulert rart.)
Ønsker du å fjerne skriftlig sidemålsundervisning?

I utgangspunktet ønsker jeg dette, men jeg mener spørsmålet er helt irrelevant i politikken: Politikere har ingen ting med å diktere hvilken rettskrivingsordbok og grammatikk skolene skal benytte seg av.

(Svarte Ja, sidemålsundervisning spiser mye ressurser av skoler og kommuner.)
Bør elever i 5.klasse få karakterer?

Dette burde være opp til skolen å bestemme. At dette er under politisk kontroll viser hvor sykt sosialdemokratiet fungerer: Folk flest har ikke grunnlag for å si om det er best med karakterer for femteklassinger eller ikke. Kanskje en komité av utdannede pedagoger og barnepsykologer eller lignende kan finne frem til sannheten i dette spørsmålet. Det beste er å la skolene velge selv, så kan foreldrene velge den skolen som viser seg å være best.

(Svarte Nei, men kunne like så godt svare Ja. Har ingen grunnlag for å svare på dette.)
Er du for heldagsskole?

Svaret mitt er her nei, om det er snakk om mine egne unger, men jeg vil ikke bestemme hvordan du skal oppdra dine barn. Politikerne har ingen ting med å bestemme om vi skal ha heldagsskoler eller ikke.

(svarte Nei)

I dag åpner Norge for å ta imot rundt 1200 flyktninger gjennom FN-systemet.
Bør Norge ta imot flere eller færre kvoteflyktninger?

Dette spørsmålet er egentlig meget komplekst å svare på, i hvert fall om det ikke var relativt få svar-alternativer. For det første anerkjenner jeg ikke FN som en legitim organsisasjon den tid den likestiller frie land med dikaturer. For det andre har ikke Norge som sosialdemokrati råd til å ta i mot flere flyktninger stort lenger. Man burde melde Norge ut av FN og åpner for fri innvandring- etter at man har fjernet alle sosialstønader og fått et sterkere politikorps slik at vi kun får inn mennesker som er villig til å jobbe for føden, og ikke snylter av staten eller stjeler.

(Svarte: Vi bør ta i mot vesentlige flere kvoteflyktninger, da jeg vil ha fri innvandring.)
Bør det være valgfritt for kommunene å ta imot flyktninger på asylmottak?

Spørsmålet er ikke så dumt i seg selv, bortsett fra at alternativene er helt tullerusk! Man må enten velge at kommunen bestemmer, staten bestemmer eller en mellomting. Man kan ikke velge at ingen av delene skal få bestemme, altså finnes det ikke noen alternativer for liberalister å trykke på her heller.

(Helt likegyldig hva jeg svarte her, umulig å svare på fra mitt ståsted.)
Bør vi ha ulv i norsk fauna?

Nok et spørsmål folk flest ikke har grunnlag å svare på, hver er egentlig ute i skogen og studerer ulvens ve og vel, samt dens påvirkninger på nærmiljøet? Mitt svar: Dette spørsmålet burde avgjøres av de som eier landområdene, ikke av velgere eller politikere.

(Valgte Nei, det er sikkert bra for bøndene å slippe ulv.)
I dag er foreldrepermisjonen 46 uker med full lønn og 56 uker med 80 prosent lønn. Bør denne utvides?

På svaralternativene her er det ikke mulig å velge at dette burde reduseres! Er det ingen andre partier enn DLF som vil minske (statlig tvungen) foreldrepermisjon?

Er det viktig for deg med flere pedagogiske ledere i barnehagene?

Alternativet som mangler for meg: La hver barnehage bestemme selv hva slags ansatte de har, og la foreldrene velge hvilken barnehage de skal bruke. Nei til at politikerne skal bestemme over slikt!
Bør arbeidsmiljøloven endres slik at det blir lettere å ansette noen midlertidig?

Alternativet som mangler: Arbeidsmiljøloven bør fjernes helt.

Bør det bygges ut høyhastighetstog?

Hvis et privat firma vil dette så hadde det vært flott, men da må vi fjerne statlig monopol på jernbanelinje først. Dette er (pussig nok!) intet alternativ på denne guiden.

Bør folk som blir dømt til fengselsstraff inntil fire måneder få sone hjemme i enkelte tilfeller?

Dette er også en av disse spørsmålene som viser hvor horribelt sosialdemokratiet fungerer. Et slikt delikat spørsmål burde ikke være noe man kan stemme over, eller noe man kan velge et parti på bakgrunn av. Hvem vet hva som kan skje om en kriminell blir hjemme? Hvem vet om dette vil virke mindre allmennpreventivt eller ikke? Hvem vet hvordan offeret for den kriminelles gjerninger vil føle, om den kriminelle får sone hjemme? Å sette seg inn i slike spørsmål tar lang tid, og jeg tviler på at de fleste velgere gjør dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Desverre ser det ut som at Microsoft (MS) nå bøyer seg helt i støvet for de maktkåte byråkratene i EU (VG). Det har lenge vært stridigheter knyttet til at Internet Explorer har fulgt med operativsystemet, og på denne måten “forhindret” konkurranse mellom nettleserne. Kravet fra EU og Opera har gått ut på at MS må fjerne forhåndsinstalleringen av sin egen nettleser i Windows, men nå har MS foreslått å heller inkludere flere nettlesere i sitt operativsystem.

Disse kravene til Microsoft, stillt fra Opera og EU, mener jeg er helt uholdbare. Hva annet kan man kalle det å beordre bedrifter hvordan produktene deres skal se ut, enn fascisme? Microsoft har ikke gjort noe annet galt enn å lage et produkt mange har lyst til å kjøpe, hvorfor skal man bli straffet for dette? Motstanderne klager på to ting: 1) Man får mindre valgfrihet når det følger med en nettleser, og  2) dette fører til mindre konkurranse mellom nettleserne. Disse klagene har ingen hold: For det første stemmer de ikke, for det andre spiller det ingen rolle.

For å svare på punkt 2 først: Det skal da vel ikke være ulovlig om et firma gir deg mindre valgfrihet? I så fall kan man like gjerne begynne å bøtelegge firmaer som trekker tilbake produkter fra markedet, da får du jo ett valg mindre.  Og punkt 1: Ingen mister noen valg på veien, man kan fremdeles velge å installere en hvilken som helst nettleser. Det viser seg da at brukerne velger den enkleste løsningen: Et operativsystem som har en god nettleser allerede innstallert, og hvis pc-brukere flest velger denne løsningen er det ikke Operas eller EUs rett til å nekte dem dette.

Det Microsoft har vunnet på med sin nettleser er kanskje ikke brukervennlighet eller nyvinninger, men en lav terskel for å begynne å bruke den: Brukeren slipper å bruke tid på å sitte og installere en nettleser. Og hvordan få tak i en ny nettleser om det ikke følger med en gammel en som man kan bruke for å laste ned den nye? Disse to problemer løser riktignok Microsoft med sitt løsningsforslag, men jeg mener allikevel at det er en feil fremgangsmåte fra Microsoft. EU har ingen rett til å pålegge Microsoft bøter og sanksjoner, og bestemme hvordan deres sluttprodukter skal se ut. Det MS burde gjort er å true med å slutte all salg og støtte av Microsoft sine produkter i EU-land til denne uforskammede oppførselen opphører.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Antall barn som dør før de fyller 5 år har i verdens fattigste land falt 27 prosent fra 1990 til 2009. Nå er det omtrent 67 barn av 1000 som dør. Desverre er det i noen spesifikke land helt omvendt, og barnedødeligheten har her gått kraftig opp¹. Hvordan har dette skjedd? FN vil senke barnedødeligheten i verden generelt, og jeg vil her se på ett enkelt land hvor barnedødeligheten har steget, og forklare hva FN bør gjøre for å senke barnedødeligheten.

I Kongo har nemlig barnedødeligheten økt med 25 prosent siden 1990¹. Samtidig er Kongo en av de minst økonomisk frie landene i verden. Det tar gjennomsnittelig 155 dager å starte et nytt firma, og beskatningen skjer vilkårlig (altså vanskelig å planlegge og investere). Inflasjonen i Kongo er høy, og de har priskontroll på mat som har blitt importert (maten blir således dyrere)! I tillegg har de en høy beskatning av bedrifter, noe som selvfølgelig gjør det vanskelig å opprette nye arbeidsplasser².

Løsningen for Kongo ville vært å senke beskatningen av bedrifter og gjøre det lettere å starte en bedrift, for på den måten å få startet opp nye arbeidsplasser. Desverre er Kongo meget ustabilst politisk, med borgerkriger og annet uro, at dette ikke vil skje uansett. Om FN vil senke barnedødeligheten her, må de nok desverer gå militært inn og sørge for at stabilt styre over tid.

Uten å ha sett statistikken nærmere i øyensyn, tror jeg absolutt man vil finne lignende koherenser mellom fattige land med høy barnedødelighet og landenes økonomiske frihet. Og det sier seg egentlig selv: Jo lettere det er å starte en bedrift og tjene penger på den i et land, jo mer produktivitet og jo flere arbeidsplasser finner man i dette landet. Nettop derfor finner man så høy barnedødelighet og fattigdom i planøkonomiske stater. Under finner du lenker til statistikk over helse og fattigdom verden rundt³, og statistikk over landenes økonomiske frihet⁴.

1) Editorial i The New York Times om dødsfall i forbindelse med fattigdom

2) Oversikt over Kongos økonomiske frihet, World Heritage

3) WHO, Statistikk over verdens helsetilstand, 2009

4) Alle verdens land rangert etter økonomisk frihet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Paternalisme er et skjellsord man ikke hører ofte brukt i et sosialdemokrati. Ikke underlig, da sosialdemokratiet er paternalistisk i sitt vesen. I UiOs elektroniske ordbok er dette kort referert til som “faderlig preget forhold; overformynderi”. I sitt vesen går (politisk) paternalisme ut på at staten bestemmer hva innbyggerne skal gjøre, og blir således det motsatte av liberalisme, hvor hvert individ sørger for sitt eget liv.

Det er, slik jeg ser det, to viktige grunner til at folk får en paternalistisk vridning i sitt politiske syn: Enten tror man rett og slett ikke at statens innbyggere klarer å ta vare på sitt eget liv. Man vil bygge opp staten som i et faderlig bilde, hvor staten har ansvaret for innbyggeres vel og ve, og ikke enkeltindividene selv. Dette henger nok ofte sammen med et altruistisk etisk ideal, hvor målet for egnes handlinger er andres velferd fremfor sitt eget.

Den andre veien går ad misunnelsens vei, hvor man ikke tåler at andre gjør det bedre enn en selv. Man identifiserer at en paternalistisk stat vil frata et hvert individ konsekvenser for ens egne handlinger, altså vil de som er flinke og ressurssterke bli trukket ned på ens eget nivå. At folk flest vil få det materielt sett mye bedre i et fritt samfunn ignoreres. Jeg kan ikke relatere et slik elendig syn på tilværelsen med en etisk oppfatning, snarere må jeg si meg enig i Mises at en slik holdning mer må grunnes i en psykisk og nevrotisk lidelse.

Man kan lett avsløre om det er et feilaktig etisk ideal (altruisme), eller en mulig nevrotisk lidelse (misunnelse), som fører enkelte til å argumentere for en paternalistisk statsmodell: Førstnevnte vil fokusere på de fattige, og “samfunnets ansvar” for disse. Sistnevnte vil fokusere på hvor fælt det er at de rike er rike, for eksempel hvor “lett” og forkastelig det er å tjene penger på askjespekulering (uten at de gjør slikt selv, av en eller annen merkelig grunn).

De med et altruistisk ideal burde heller ikke være vanskelig å overbevise om at en kapitalistisk modell er den beste: Gjennom tidene har kapitalisme vist seg å være desidert best til å heve levestandarden for alle av et kapitalistisk lands innbyggere. Ikke mye refleksjon og undersøkelse skal til for å bli overbevist om dette, selv i disse kriserammede tider (som til syvende og sist skyldes paternalisme).

Jeg vil altså foreløpig konkludere med at den stadige paternalistiske holdningen hos folk flest i bunn og grunn skyldes en misunnelse, selv om de ofte også innehar et altruistisk ideal som benyttes ved ugyldig argumentasjon for å opprettholde sosialdemokrati og sosialisme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette semesteret har jeg tatt ti poeng i funksjonell programmering, med språket Scheme Lisp (PLT). Nå sitter jeg og undres, hva er dette språket egentlig? Jeg ser jo at det rent syntaktisk er annerledes de andre programmeringsspråk jeg har lært meg, i det at man har en hel drøss med parenteser. Den skiller seg fra objekt-orientert programmering ved at man ikke kan lage klasser og objekter sånn uten videre. Ei heller blir programmet man skriver tolket ovenifra og ned, som ved C eller Basic. Og enkelte ting som verditilordning blir det gjort et stort nummer ut av; dette er i grunnen ikke “funksjonelt” (selv om det tydeligvis er implementert i funksjonelle språk, i det minste Scheme). Hva er funksjonell programmering?

Halerekursjon?
Det første jeg lærte som var eget i Scheme, var den halerekursive egenskapen. Si at man har en metode som kaller på seg selv med nye argumenter. I andre språk, som for eksempel Java, ville hvert selvrefererende kall metoden begår resultere i at en ny versjon av metoden blir kopiert inn i datamaskinens minne. Interpreteren til Scheme sørger her i stedet for at ny versjon av metoden (prosedyren) blir instansiert, og den gamle slettet – så sant alle argumenter blir oppdatert, og man ikke trenger en utregning i en tidligere instans av metoden:

int fib (int a, int b, int antall, int hvorLenge) {
    // Hvis vi ikke har kommet til riktig nr i rekken:
    if(antall < hvorLenge) 
        // Regn ut neste:
        return fib(b, (a + b), (antall + 1), hvorLenge); 
    return b; // Returner nummer i rekken
}

I prinsippet har denne metoden nok informasjon til å slippe å kjøre rekursivt. Dette vil også skje, hvis man implementerer algoritmen i Scheme (se under). Andre programmeringsspråk vil derimot ha problemer med dette. Faktisk vil den eneste måten å iterere gjennom fibonacci-tallrekken i Java være å bruke en løkke, for eksempel for-løkken. Denne gidder jeg ikke lime inn en kopi av, men her får dere Scheme-varianten, som faktisk er hale-rekursiv:

(define (fib a b antall hvorLenge)
  ;; Hvis vi ikke har kommet til riktig nr i rekken:
  (if (< antall hvorLenge) 
      ;; Regn ut neste:
      (fib b (+ a b) (+ 1 antall) hvorLenge) 
       b)) ;; Returner nummer i rekken

(En viktig semantisk forskjell på disse to algoritmene (den i Java og den i Scheme), er at Java-versjonen ikke inneholder en “else” i if-forgreningen. Hvis if-testen ikke slår til her, går den ned og returnerer b. I Scheme-versjonen, derimot, er evalueringen av b (som fører til at b blir returnert) andre ledd i if-setningen. Denne forskjellen kommer av at Java har en veldig streng kompilator, som sier i fra at metoden ikke returnerer en verdi hvis begge returneringene befinner seg inne i en if-forgrening.)

Halerekursjon er en fin finesse ved Scheme, men er det virkelig dette som definerer hva “funksjonell programmering” er? Her ser vi ingen direkte tilknytning til algoritmer, vi har bare optimalisert hvordan programmet blir kjørt. Jeg tror ikke dette gir oss noe svar på hva funksjonell programmering er, så vi går videre.

Eksplorativ verden?
Noe annet unikt som skiller Scheme fra andre språk jeg tidligere har sett på, er den eksplorative innfallsvinkelen. Dette gjøres, slik jeg ser det, på to måter:

For det første lever man i utgangspunktet i en helt statisk verden. Man endrer aldri på verdien til en “variabel” (navnet blir her noe misvisende, den varierer jo nettop ikke). Trenger man nye verdier, lages disse fortløpende. På denne måten kan man altså lage seg statiske virkeligheter, for deretter å kunne utforske disse med de algoritmer og funksjoner som man implementerer.

For det andre har man i LISP noe som kalles REPL: Read, Evaluate, Print-Loop. Dette er en interaktiv kommando-linje, hvor man kan skrive definisjoner på nye verdier og funksjoner rett inn, og kalle på disse for å se hvordan de evalueres. For eksempel kan man bare skrive

> (fib 0 1 0 10)

så får man svaret på hvilket tall som er nummer 10 i fibonacci-rekken. Man trenger altså ikke lagre kallet på prosedyren sammen med kildekoden, og kompilere hele programmet, for å få noe vettug ut av prosedyren man har lagd. Dette er blant annet en flott måte å debugge programmet på. Vi programmerere kan også lage halv-ferdige programmer, og få full utbytte av disse gjennom REPL, hvor vanlig dødelige brukere er avhengig av at noen tar seg tid til å lage et brukergrensesnitt.

Denne eksplorative verden er noe jeg anser som viktigere enn halerekursjon for å nærme oss hva det vil si at et språk er funksjonelt. Her er det funksjonene, og de operasjoner de utfører, som er viktig, og en funksjon har en veldig streng definisjon i matematikken og logikken: Gir man en funksjon samme verdi, skal den alltid komme med samme svar. Altså gir det mening å operere med statiske verdier. Gir en prosedyre ulike svar hvis matet med samme verdi, er det ikke strengt tatt en funksjon lenger.

REPL er nyttig, men ikke nødvendigvis veldig matematisk funksjonelt.

Man kan i Lisp endre verdier etter at de er satt, og dette gjøres selvfølgelig relativt ofte. Tenk å for eksempel implementere et bank-system, og aldri få muligheten til å sette ny verdi på brukernes saldoer. Poenget er at destruering av pekeres verdier burde gjøres minst mulig, for på den måten å sikre en mer funksjonell innfallsvinkel, tror jeg. LISP kommer litt i vinden igjen i disse multi-prosessor tider, og noe av dette skyldes nok at man kan kjøre en del funksjonelle prosedyrer parallelt uten å være redd for at utregningene i den ene er avhengig av den andre, funksjoner skal jo gi samme svar gitt de samme verdier.

Lat evaluering?
Enda en kul finesse ved Scheme er lat evaluering. Her utsetter man evalueringen av en verdi eller en prosedyre til senere, når man har bruk for den. Først og fremst brukes nok dette til å definere strømmer, sekvenser hvor vi ikke regner ut neste ledd før vi får bruk for den. Dette er en hendig måte å uthente de data vi måtte trenge, for eksempel fra fibonacci-sekvensen:

(define (fibgen a b)
(cons-stream a (fibgen b (+ a b))))

Her definerer vi en fibonacci-generator, hvor rekken starter med tallene a og b, og neste tall, a + b, blir regnet ut når man trenger denne. Neste tall i rekken igjen er selvfølgelig b + (a + b), og neste igjen er (b + (a + b)) + (a + b) og så videre. Altså, neste tall i rekken er summen av de to foregående. Med følgende kommando, definerer man fibonacci-rekken fra 0:

(define fibs (figgen 0 1))

Denne konstruksjonen representerer hele fibonacci-sekvensen, uten å regne ut mer enn det du trekker ut av den. Dette er altså en hendig måte å representere uendelige rekker. Lat evaluering er på denne måten definitivt med på å gjøre et språk mer funksjonelt: Man kan her for eksempel enkelt operere med matematiske funksjoner som jobber på uendelige rekker av tall. For et hendig bibliotek for å bruke strømmer i Scheme, se blant annet her.

Fore funksjoner med funksjoner?
LISP har også den geniale mulighet at man kan fore en prosedyres argumenter med andre prosedyrer igjen. Dette er en unik måte å abstrahere funksjoner, og samtidig en måte å bygge stadig mer komplekse funksjoner uten å jobbe rundt problemet alt for mye. Man kan enkelt for eksempel lage en prosedyre som akkumulerer en mengde tall med samme operasjon, for eksempel addere eller multiplisere tallene i en rekke sammen:

>(akkumuler + 0 '(1 2 3 4))
10
>(akkumuler * 1 '(1 2 3 4))
24

Denne tar en funksjon (+ eller *) som argument, og man har da abstrahert tanken om å utføre en operasjon på en tallrekke. Denne kan også være gjenstand for å lage ytterligere (potensielt mer avanserte) prosedyrer, noe jeg ikke vil i dybden på her. (Bare så det er nevnt, kan også returverdien til en prosedyre være en annen prosedyre.)

Nå begynner vi å snakke om å gjøre et dataspråk mer matematisk funksjonelt. Hvis en matematiker kommer med en definisjon av en funksjon hvor et av argumentene selv er en funksjon, står vi ikke lenger fast, men kan bare skrive det rett ut i språket vårt!

For de spesielt interesserte, her er hele akkumuler-prosedyren:

(define (accumulate op initial sequence)
  (if (null? sequence)
      initial
      (op (car sequence)
          (accumulate op initial (cdr sequence)))))

Konklusjon
Gitt turing-kompletthet så kan alle programmeringsspråk uttrykke den samme regnekraft som et hvilket som helst annet. Allikevel er forskjellige språk designet for å løse forskjellige problemer mest mulig elegant og enkelt for sitt domene. I så måte er LISP genialt for å uttrykke algoritmer og funksjoner. Veldig ofte ser prosedyren i LISP ut som den matematiske funksjonen i seg selv, for eksempel ved implementasjonen av fibonacci-sekvensen. Den statiske verden man gjerne oppererer i er perfekt i henhold til den matematiske definisjon av funksjoner: En tilordning som i hvert element i sin definisjonsmengde angir kun én ufallsverdi. (Det femte tallet i fibonacci-sekvensen er alltid verdien 5.)

Med halerekursjon kan man implementere selvrefererende matematiske funksjoner og være mindre redd for at beregningskraften vil vokse eksponensielt, da kompilatorens innebygde støtte for halerekursjon optimaliserere algoritmen til en iterativ prosedyre hvor dette er mulig. Ofte må man allikevel jobbe litt rundt dette for at kompilatoren skal skjønne hvor dette er mulig.

Med lat evaluering kan man jobbe på store (uendelige) mengder, og anvende funksjoner av disse, uten å være redd for at datamaskinen regner ut hele mengden før man starter å jobbe med den. Og med den eksplorative tilnærmingsmåten kan man nettop sikre at en funksjon alltid returnerer samme svar gitt samme argumenter. Å fore prosedyrer som argumenter til andre prosedyrer sørger for at man kan bygge stadig mer komplekse funksjoner uten omveier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sosialistisk Ungdom, med Mali Steiro Tronsmoen i spissen, har igjen vist sine totalitære sider ved sine angrep på sexmarkedet. De går etter helt uskyldige kunder for å fjerne hva de anser som et onde. Som allibi dytter de den svake, stusslige horen foran seg, som ikke kan noe for sine egne valg, og som mot sin vilje blir utnyttet av horekunden. Hva SU ender opp med, er selvfølgelig å stigmatisere og demonisere horen: Kvinnen helt uten evne til å styre sitt eget liv, som må bli veiledet av moder stat for ikke å bli undertrykt!

Den beste måten å hjelpe de prostituerte, er selvfølgelig mer liberalisering. Dekriminaliser sexkjøp, hallikvirksomhet og bordellvirksomhet og få de prostituerte inn i trygge omgivelser. Dette vil gjøre markedet mer gjennomsiktig: Man ser lettere den reelle kriminalitet som foregår, fordi sexmarkedet som sådan ikke trenger å gå under jorden.

Liberalistisk Ungdom vil fjerne reell kriminalitet, ikke borgeres mulighet til å bestemme over sitt eget liv. De kriminelle problemene i sexmarkedet er der, og disse må vi selvfølgelig ikke bli blinde på: Traficking-ofre, som blir tvunget ut i det, og enkelte menn som overgriper seg på de prostituerte. Et forbud mot kjøp av sex vil derimot aldri løse disse problemene.

Grunnen til at man kan tvinge jenter ut i prostitusjon på denne måten, handler i stor grad om hvor ugjennomsiktig markedet allerede har blitt som følge av kriminaliseringen av den. Hadde man hatt bordeller og yrkerprofesjonelle, ville det vært lettere å avsløre ofre for traficking. Det ville også vært mye lettere å forhindre at de prostituerte blir mishandlet av kundene sine.

Prostituerte ville ved en slik liberalisering blitt profesjonelle yrkesaktive, og kunne få fordelaktige priser på markedet. De hadde sluppet å bli kastet på gaten av husvert og politi. De kunne rett og slett levd et anstendig liv. Slik blir det aldri hvis Sosialistisk Ungdom får det som de vil.

(Dette innlegget er også posten på bloggen til Liberalistisk Ungdom).

Det må være mulig, selv for Mali, å kunne se forskjell på traficking-ofre og luksusprostituerte som bruker titusener av kroner på reklameannonser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende